Utstillinger
Kultur og historie
Natur
Forskning
Om museet
Fotosamling
Undervisning
Presserom
Arrangement
English
    Longyearbyen
    Ny-Ålesund
    Russisk bosetning
    Krigen

    Fra evakueringen av Svalbard i 1941. Foto: Norsk Polarinstitutt


    Longyearbyen etter bombingen i 1942. Foto: Norsk Polarinstitutt

    ANDRE VERDENSKRIG PÅ SVALBARD

    Svalbard har sin egen krigshistorie. Krigen på Svalbard var en krig om været. Øygruppen ble aldri okkupert av tyskerne, men fra 1941 hadde de flere automatiske og bemannede værstasjoner plassert rundt omkring i området.

    Tyskerne begynte å bygge landstasjoner til bruk i værtjenesten etter at flere tyske værskip og –fly var blitt senket og skutt ned under oppdrag med å skaffe til veie viktig meterologisk informasjon. Landstasjonene ville være sikrere mot angrep. Om vinteren ville de blant annet være beskyttet av pakkisen og den mørke polarnatten. Gjennom vinteren var værstasjonenes oppgaver å innhente alle typer værinformasjon som den tyske krigsadministrasjonen anså som viktig for krigføringen i Europa. Historien, plasseringen og kulturminnene som er igjen etter værstasjonene viser hvordan krigen på Svalbard var en krig om været, en kamp om informasjon som var av stor betydning i Europa.

    Samme år som tyskerne etablerte de første værstasjonene på land, ble de som bodde på Svalbard evakuerte. Beslutningen ble fattet av den norske regjeringen i London og de allierte styrkene. Samtidig ble det besluttet at alt utvunnet kull skulle brennes for ikke å komme tyskerne til gode. I månedsskiftet august/september ble nordmennene evakuert til England og russerne til Arkhangelsk.

    I 1942 kom en liten alliert styrke opp med båtene Isbjørn og Selis for å reetablere seg i Isfjordområdet. Operasjon ble kalt ”Fritham”. Båtene styrken kom opp med ble observert av tyskerne og senket i Grønfjorden. Mange omkom. Blant disse var lederen for operasjonen, Einar Sverdrup. Resten av styrken etablerte seg i Barentsburg. Dette førte til at tyskerne i 1943 iverksatte operasjonen "Zitronella", og sendte sine store slagskip Tirpitz og Scharnhorst til Svalbard. Fra disse skipene ble Barentsburg, Grumant og Longyearbyen skutt i brann. Senere ble også Svea og det meste av bebyggelsen ved Van Mijenfjorden ødelagt av en tysk ubåt.

    Etter dette forløp krigen rolig på Svalbard. En liten norsk garnison var fortsatt etablert i Isfjordområdet. Garnisonen tok i bruk eksisterende hus og hytter, men satte også opp noen egne hytter, en av dem er Fritham innerst i Todalen. Tyskerne flyttet sine værstasjoner lenger vekk for å få ha dem i fred.

    Kulturminner fra 2. verdenskrig på Svalbard

    Det finnes flere spor etter de tyske værvarslingsstasjonene. Da tyskerne evakuerte Svalbard i 1945 ble det meste brent med unntak av Haudegen på Nordaustlandet.

    Station Haudegen ble oppført i 1944. Plasseringen var, som for alle de tyske værstasjonene, bevisst valgt for å komme lengst mulig unna alliert aktivitet. Mannskapet bestod av 11 mann utstyrt for å kunne tilbringe 18 måneder i isolasjon på stasjonen. Mannskapet på stasjonen ble ikke hentet før ut i september 1945, flere måneder etter at krigen var over. Haudegen ble forlatt uten ødeleggelser og med en mengde utstyr liggende igjen på stasjonen.

    Hovedbygningen og et uthus står fremdeles. Inne i bygningene og i området rundt ligger store mengder med løse gjenstander fra den tiden stasjonen var i bruk. Disse er fredete kulturminner som verken skal fjernes eller flyttes på. På toppen av bergryggen over stasjonen ligger også restene av en nødradiostasjon, og i området rundt fire depoter og to varder. 

    For øvrig består kulturminnene som knytter seg til annen verdenskrig av avbrente bygningsfundamenter i Longyearbyen, kanonstillinger, kanoner og rester av tyske Junkerfly, der et fly ved Kapp Borthen er best bevart.


    SVALBARD MUSEUM
    Postboks 521
    9171 Longyearbyen

    Tlf +47 79 02 64 92 /
    +47 79 02 64 90
    Faks +47 79 02 64 91

    Organisasjonsnr. 989469266

    kontor@svalbardmuseum.no

    Åpningstider
    Museumsbutikk