Mange av de tidlige polarekspedisjonene hadde som hovedformål å drive geografisk kartlegging. Samtidig ville de gjerne sette nye ”lengst nord-rekorder”. Naturvitenskapelig forskning utviklet seg raskt mot slutten av 1800-tallet. Forskerne forsto at polarområdene var svært viktige for å studere grunnleggende fenomener i naturen. Det gjaldt ikke minst geofysiske emner som meteorologi, geomagnetisme og nordlys.

I 1879 ble planene for et internasjonalt polarår 1882–83 lagt.

Åtte nasjoner samarbeidet om å etablere fjorten forskjellige forskningsstasjoner under Polaråret. Tolv av disse lå i selve Arktis. Sverige påtok seg ansvaret for stasjonen på Spitsbergen. Denne ble etablert på Kapp Thordsen på nordsiden av Isfjorden. Der hadde A.E. Nordenskiöld allerede satt opp et hus ti år tidligere. Bygningen er i dag kjent som ”Svenskehuset”. Huset ble utvidet og rustet opp til en fullverdig forskningsstasjon. Ombyggingen ble ledet av ingeniøren Salomon August Andrée. Ekspedisjonen omfattet seks vitenskapsfolk ledet av meteorologen Nils Gustav Ekholm. Tre svensker og tre norske arbeidsfolk deltok også.

Det vitenskapelige arbeidet startet i august 1882. Gjennom hele vinteren ble det foretatt regelmessige observasjoner og målinger, stort sett hver time i henhold til programmet. Faglig sett var ekspedisjonen en suksess. Dataseriene fra Kapp Thordsen kom mange forskere til nytte. En av dem som brukte dataene var nordmannen Kristian Birkeland. Han arbeidet i årene omkring 1900 med sin teori om årsakene til nordlyset. Ekspedisjonen var også vellykket på andre måter: ingen alvorlig sykdom eller uhell oppsto under overvintringen. Dette var ingen selvfølge under 1800-tallets ekspedisjoner i Arktis.

50 år senere, 1932–33, ble det andre Polaråret gjennomført. På Svalbard var det en ekspedisjon som gjorde geofysiske målinger på Nordenskiöldfjellet ved Longyearbyen. Observasjonshytta står der fremdeles. I 2007– 08 er det igjen klart for et ”International Polar Year”.

Av Thor Bjørn Arlov